Som folket sikkert har fått med seg nå så har vi altså kommet oss til Europa. Og selv om Israel på mange måter føltes ganske europeisk, så var det å ankomme Hellas definitivt med på å senke eventyrfølelsen betraktelig. Vi bestemte oss fort for å droppe den enkleste veien hjem, nemlig ferge til Italia og så italienske motorveier nordover. Vi satte kursen for vestkysten og veien nordover langs Adriaterhavet gjennom Balkan. På veien vestover tok vi oss selvfølgelig tid til noen dager på stranden nede på Peloponnese-halvøyen.



På veien ut til halvøyen kjørte vi over Korinth-kanalen, som første gang ble påbegynt i første århundre etter Kristus. Ambisiøst prosjekt på den tiden, og det ble ikke noe av før man gjenopptok arbeidet for ca 150 år siden. Kanalen ble åpnet i 1883, er 6,2 kilometer lang, og kutter faktisk halvøyen av slik at det har blitt en øy.



Siste stop i Hellas før grensen til Albania var et besøk i et område som heter Meteora. Det er kjent for kloster med helt ville beliggenheter på toppen av steinsøyler. Klosterne er ikke spesielt gamle i Europeisk målestokk (men nesten like gamle som Machu Pichu), men plasseringen tar pusten fra de fleste. Det er faktisk et ordentlig hus på toppen av denne klippen, og det er faktisk ganske stort!



Uvant for oss er mengdene av folk og turister. Vi hadde sett for oss at vi skulle få dette nede i Egypt på de store attraksjonene der, men som dere vet ble det ikke helt slik. Her i Hellas ser vi busslass etter busslass, og vi er litt bekymret for at det bare blir mer og mer etterhvert som vi kommer nærmere Sentral-Europa. At det er august og kontinentets ferietid hjelper ikke akkurat på folkemengdene...



Grensekryssing i Europa fortoner seg ganske annerledes enn de grensene vi har vært over de siste årene. Selv å krysse fra Hellas til Albania, som ikke er med i hverken EU eller EØS, tok kun minutter. Og veien, den endret seg fra flott, to-felts riksvei til smal og svingete landevei på et par hundre meter. Eventyr-følelsen var igjen stigende.

Vi kom inn over en liten grensepost litt oppe i fjellene, og vi fulgte en veien som på vårt kart var market som sekundærvei. Smal og svingete, som sagt, men helt ok og med fast dekke. Litt ut på ettermiddagen begynte vi å se oss om etter et sted å campe, men fant egentlig ikke noe som fristet. Normalt begyner vi da å spørre oss for, men når vi sjekket med GPS’en hadde vi ikke mer enn ca 100 kilometer igjen til Berat, byen vi hadde sett oss ut som mål. Vi bestemte oss for å fortsette ettersom veien var bra. Noe som ikke varte spesielt lenge... Veien ble værre og værre, og til slutt krabbet vi oss frem over en skikkelig ruskete fjellvei. De siste 65 kilometerne tok oss over tre timer, og da kjørte vi godt på. Fint med spennende vei, selvfølgelig, men det ble mørkt før vi kom fram til Berat i ni-tiden på kvleden.





Berat er en gammel landsby som nå er på UNESCOs verdensarv liste. Vi hadde planer om å tilbringe en dag eller to for å rusle rundt i smale gater. I en guidebok hadde vi sett oss ut et rimelig backpacker-hostel, men heldigvis stoppet vi på vei inn i byen ved et annet hotell for å spørre etter veien. Malin gikk inn for å spørre, men kom straks etter ut igjen og sa vi hadde visst booket oss inn her. Det var et nydelig, lite hotell som nettopp hadde åpnet, og det viste seg også at de hadde en av de beste italienske restauranter vi har funnet noe sted. Hyggelig pris hadde de også, så om du noen gang reiser til Berat, book inn på Hotel Muzaka (på sørsiden av elven)!

Veiene ble bedre fra Berat, og etter et kort stop ved kysten svingte vi igjen av mot fjellene helt nord i Albania, til fjellbygda Theth.



Også her så vi at veien fort gikk fra asphalt til grus, og deretter enda grovere grus. Noen steder også med dype spor og vannskader. Det er ikke en veldig teknisk vei, men helt ok å kjøre firehjulstrekker, eller minimum noe med god bakkeklaring (og god tid).





Dette området er ikke mye utviklet for turisme, og det er nettopp det som gjør det så flott og fasinerende. Man tenker at det er slik Alpene må ha sett ut før hotellene og skiheisene. Theth minnet litt om landskapet i Dolomittene i Nord-Italia. Å kjøre gjennom dalene her føles dessuten også litt som å ta et steg tilbake i tid. Mange gårder drives med “muskelkraft” og husdyrene gresser mellom husene. Kunne absolutt tenke meg å reise tilbake hit for å utforke mer av dette området, men nå er vi på vei til Montenegro...

Espen